Fra «burning platform» til «burning ambition»

Som lederutvikler ser jeg gang på gang hvordan dette skiftet av tankesett og kommunikasjon endrer alt.

Når vi går fra å skape bevegelse gjennom frykt til å bygge drivkraft gjennom mening, skjer det noe med energien i rommet. Folk begynner å tenke muligheter, i stedet for bare å se risiko og plassere skyld.

Hvorfor vi må bort fra «burning platform»

I mange år har klassisk endringsledelse bygd på ideen om den såkalte «burning platform»: å få folk til å forstå at «hvis vi ikke endrer oss, så går det galt».

Og ja, kriseforståelse kan skape handling, men den holder sjelden lenge.

Problemet med et problemfokus er at det peker utover, ikke innover. Når vi starter med alt som er galt, er det lett å peke på andre som årsaken: han nye, hun gamle, de som bestemmer, politikerne eller systemet. Og vips, så har vi skrevet oss selv ut av historien.

Resultatet? Folk erkjenner at det er et problem, men de ser ikke hvordan de selv kan bidra til løsningen. De blir passive «sabotører», ikke fordi de er imot endringen, men fordi de ikke ser hvordan de kan være med på å gjøre en forskjell.

Hvordan ser dette ut i praksis?

Tenk på et ledermøte der alt handler om «hvorfor tallene er dårlige».

Hver avdeling forklarer sin del, ofte med gode grunner: «Vi mangler ressurser», «kundene har endret seg» eller «systemene er for trege».

Det er forståelig, men ikke særlig handlingsskapende. Stemningen blir fort tung, folk forsvarer seg og energien går ned.

Jeg har vært i mange ledergrupper der stemningen endret seg i det øyeblikket vi gikk fra «hvorfor går det galt?» til «hva hadde vært fantastisk å få til?». Det er nesten magisk: Skuldrene senkes, blikkene løftes og folk begynner å tenke sammen i stedet for å forsvare seg.

Kontrasten er slående når fokuset snus og du heller spør: «Hvordan kan vi bli best i vår bransje?» eller «Hva hadde vært fantastisk å få til i løpet av neste år?» Da ser du at ansiktene løfter seg. Folk begynner å tenke og skape sammen.

Fra problemfokus til ambisjonsfokus

Å lede endring gjennom en «burning ambition» handler om å male et positivt og attraktivt målbilde. Et bilde som gjør at folk vil være med, ikke bare må være med.

Der «burning platform» skaper frykt, skaper «burning ambition» drivkraft og eierskap. Når folk ser hva de kan være med på å bygge, kommer energi, initiativ og ansvar naturlig.

Du går fra å spørre «Hva må vi fikse?» til «Hva vil vi skape?», og det skiftet gjør hele forskjellen.

Hvordan skaper du en «burning ambition» i teamet ditt?

Start med drømmen, ikke diagnosen. I stedet for å bruke den første timen på alt som ikke fungerer, spør: «Hva vil vi at dette skal være om ett år?» Ambisjon mobiliserer, diagnose demobiliserer.
Gjør målet konkret og meningsfullt. Folk må se hvordan de selv kan bidra. En ambisjon må ikke bare være stor, den må være nær.
Skap små seire underveis. Ambisjoner vokser når folk ser fremgang. Det handler ikke om store kampanjer, men om små øyeblikk av mestring.
Gjør det trygt å være medskaper. Når retningen er inspirerende, men veien ukjent, må det være trygt å prøve og feile. Ellers mister du gnisten.

Når endring blir et felles prosjekt

I en «burning platform»-kultur må ledere ofte løpe rundt og slukke branner: motivere, overtale og håndtere motstand.

I en «burning ambition»-kultur blir folk medskapere. De kjenner seg som aktører, ikke brikker.

Jeg ser det samme i utviklingsprogrammene jeg fasiliterer: Når vi skifter fokus fra problem til ambisjon, endres dynamikken umiddelbart. Motstand blir nysgjerrighet, og skepsis blir eierskap. Og det er nettopp der endringsledelse skjer, i det øyeblikket energien snur.

Det betyr ikke at alt går av seg selv, men det betyr at du slipper å dytte så mye. For når mennesker får lyst til å være med på noe større, drar de hverandre fremover.